Svelvik ble egen kommune med ladesteds rettigheter ved lov av 19. august 1845. Det hadde da i over 200 år vært to strandsteder, med Svelvik i nord og Strømmen i sør. Svelvikstrømmen skapte store vanskeligheter for skipsfarten i eldre tid, og båtene måtte ha hjelp og oppsyn av folk som bodde i nærheten.
En annen viktig faktor som skapte aktivitet
ved Strømmen, var at den indre delen av fjorden frøs
til om vinteren og stengte Drammens havn inne. Norges største
trelastby måtte derfor flytte sin havn til Svelvik i vintermånedene.
Svelvikstrømmen har alltid vært hovedpulsåren
for trafikken til og fra Drammen. For Svelvik var havna og strømmen
selve livsnerven gjennom lange tider. Svelvik vokste og fikk sin
tettbebyggelse på slutten av 1600-tallet og ved begynnelsen
av 1700-tallet.
I 1854 hørte minst 26 fartøyer
hjemme i Svelvik. Tallet på fartøyer var nesten tredoblet
siden 1845. Stedet drev egen skipsfart og skipsbygging. Seilskutenes
storhetstid satte inn omkring midten av det forrige århundret,
og glansperioden var i 1870-årene.
I 1875 hadde Svelvik 1.677 innbyggere. På denne tiden hadde
stedet en del brennevinshandlere, danselokaler, hoteller og gjestgiverier.
Skipsfarten var det bærende grunnlaget for stedets næringsliv.
Her var 183 sjømenn, 42 styrmenn og 45 skippere.
I 1887 var det storbrann i Svelvik, 1/4 av byen - 52 hus gikk med. Det var ca. 80 familier som mistet sine boliger. Mange var dårlig stilte sjømanns familier, som ikke hadde forsikret innboet.
I 1856 ble den gamle St. Nicolai-kirken revet. Den gamle kirken med tykke gråsteinsmurer som ble bygget før 1396, ble for liten. I 1859 sto den nye kirken ferdig.
I 1964 ble Svelvik og Strømm slått sammen til en kommune. Før sammen slåingen hadde Svelvik 1.178 innbyggere og Strømm 2.607 innbyggere. Svelvik kommune hadde ved utgangen av 2005 ca. 6.500 innbyggere.
Svelvik er i dag en industri- og jordbrukskommune. En stor del
av Svelviks befolkning har sitt arbeid utenfor kommunen, og reiser
til Drammen eller Oslo.
 |
 |
 |