Hvordan galskapen begynte... Vi heter Sonja og Per Ståle Syversen og er to hundegale folk, det startet uskyldig med en valp, og endte opp som en livsstil. Vi startet meget systematisk med å lese masse hundebøker (dette var før Internett gjorde sitt inntog), og endte opp med en liste på 5 raser. Systematiske som vi var, begynte vi alfabetisk, med Akita. Kontaktet NKK, fikk navn på valpeformidler, ringte og fikk tips om en familie som bodde i nærheten av oss, så vi kunne reise dit for å møte en voksen Akita i levende live. Som sagt så gjort. Vi falt pladask. Ikke husker jeg resten av rasene på lista vår, det er også likegyldig, da vi krøllet sammen den og kastet den uten å ha sjekket opp en eneste av dem. Da valpeformidleren fortalte at han hadde et leveringsklart kull, så var det slutt på systematikk og fornuft! Vi reiste dit så fort vi fikk lov, og etter å ha blitt "testet" og "godkjent" av deres voksne hunder, fikk vi hilse på valpene, og reiste lykkelige hjem med en nydelig, hvit tispe som vi kalte Nikita. Hvem oppdretterne var? Jo det var Britt Nyberg og Dag Rune Egge www.kintos.no Dette var bare starten. Dag og Britt fikk ikke solgt de to siste hannhundene sine så fort som resten, og etter diverse "ufine" overtalelsesmetoder, som jeg nok ikke bør gjengi her, så lot Per Ståle seg overtale til å hente hjem en av Nikitas brødre, nemlig Tiger. Vi hadde tenkt å ha to hunder, da de kunne holde hverandre med selskap mens vi var på jobb, men vi hadde ikke tenkt å anskaffe dem med ca. 1 måneds mellomrom, men når det kommer til hunder, så er det hjertet som regjerer. Vi har ikke angret et sekund. Vi klarte oss med to hunder i mange år, men så trengte en av søstrene (fra samme kull) et nytt hjem (de var da ca. 5 år gamle) - og på den måten ble det til at Chokita flyttet til oss. Hun hadde vært flere ganger på ferie hos oss, så hun og de to andre var allerede bestevenner, og hun fant seg øyeblikkelig til rette. Jeg var en tid bekymret for at hun ikke skulle få nok oppmerksomhet, siden hun var nyest i flokken. Men det var det ingen grunn til, da hun ble mammadalt rimelig fort, og sørget elegant for å få all den kos og oppmerksomhet hun ønsket. Denne trioen holdt sammen i tykt og tynt, og var igrunnen fornøyd med seg og sitt, og hadde ikke bruk for andre hunder, men var så elskverdige å ta i mot et fjerde medlem i flokken da Yashi flyttet til oss. "Gamlingene" var da ca. 11 år gamle, og vi bekymret oss litt for hvordan dette skulle gå. Igjen uten grunn, de tok i mot henne uten noen protester. Hun brakte nytt liv i flokken, og røsket litt opp i vanene til pensjonistene, fikk dem til og med på å leke litt igjen. Og de sørget for å oppdra henne. Hun er den lydigste hunden vi har hatt, og den vi har dressert minst. Vel, tiden krever sitt, og ingen lever evig, så nå er det Yashi som er igjen av den "gamle flokken". Hun har fått en ung kamerat, og han heter Tora (japansk for tiger). Som den forrige Tigergutten vår, er også han tigret, men der stopper likhetene. Tora er langpels, og det skal jo ikke en akita være - ikke at det plager oss nevneverdig, snarere tvert i mot. Da han kom til oss 8 uker gammel, var det 15 år siden vi hadde hatt valp sist (Yashi var 7 måneder da vi fikk henne), og vi hadde definitivt glemt/fortrengt en del fra den tiden. I tillegg var Tora en særdeles aktiv valp. Skulle ønske jeg visste da at han kom til å bli verdens mest gode gutt, bare han fikk blitt litt eldre. De første ukene drev han oss og Yashi til det glade vanvidd. Det var spesielt en dag, da Yashi og jeg var alene hjemme med ham, og han skulle teste ut alt det han hadde lært før var ulovlig om det fremdeles var ulovlig. Da hadde jeg gladelig gitt ham bort til første forbispasserende. Da han endelig sovnet, så turte hverken Yashi eller jeg å røre på oss, i frykt for at han skulle våkne. Nå er han blitt en god del mer voksen, fremdeles en oppfinnsom hund, men samtidig ordentlig god og snill. Og Yashi som ikke tålte synet av ham i begynnelsen, er nå blitt helt avhengig av ham. Dette var bare litt om våre hunder. Livsstil har de blitt for at de indirekte har sørget for at vi har pådratt oss diverse verv i et par hundeklubber. Sånn kan det gå....