Julestemningen bygges opp

De som tok en titt på "sommerTrondheim-bildet" drar kjensel på motivet i bildet til venstre. Det er litt mer vinter nå, dog. Lysere, javel, ikke varmt, derimot: kaldt. Svært kaldt. Sykkelen reagerer med å låse seg helt. Heldigvis kjøpte jeg lås-spray, tidligere i høst, like før vi fikk 4 uker med oppunder 10° C og fin-fint høstvær, men jovisst, lås-sprayen fikk sin tid i solen.
På veg ut døren i dag morges, møtte jeg nissen i bakgården igjen. Jeg fant ham liggende ved søppelkassene tidligere i år, like ved påske, og hang ham opp der. Og der henger han jammen fortsatt.
Hva nissebildet angår, er det selvsagt like uskarpt som snelyktbildene, og forklaringen ble i den forbindelse gitt en gang for alle. Men altså her sykler man glad og fornøyd gjennom sentrum, og hva skjer? Jo, trærne har innvadert byen. Ikke bare ett, men mange. Vil vel tro det ikke er rent få by-boere som vil ta med seg sin café latte-take-away og sette seg ned og puste ut i julestresset.

Julens tapere

Mon tro hva det tenker, det lille treet. Den optimistiske versjonen er noe sånt som: "Hei! HEI!! Se på meg, se på meg! En dag skal jeg bli STOOOOR!".

Evt. kanskje noe mer nøytralt: "Hm, kanskje hvis at jeg står her i utkanten, så ser jeg på det store treet, og så kanskje ser noen på meg også, og og kanskje jeg blir tatt med hjem til jul" eller no'.

Men, altså, sannheten her er mye mer grusom enn oppvasken etter de festligste julebord; Det lille treet vil ALDRI bli så stort som det store treet. Nope. Sorry. Ikke noe liv etter jul for deg, lille venn. Det er med juletrærne som med marsipangrisen, og den store grisen, for den saks skyld; det er ikke særlig stas med jul. Ikke på sikt. I beste fall kan juletreet overleve julaften, og kanskje i tillegg en og annen juletrefest, men aldri-aldri har jeg sett noe juletre som med godt mot har sett en ny høst. Nuvel, de avslutter i det minste sesongen omgitt av mange små og store lyspunkter. Jaja.