Johnny Depp handlar definitivt ikkje berre om det visuelle, om gestar, utsjånad og det å vere til stades i eit bilde. Han, som alle andre, handlar også om det aurale, om lyd. Dette blir demonstrert til fulle i den norskdubba versjonen av Charlie og Sjokoladefabrikken som går på kino no om dagane. Kven det no er som har hatt regiansvaret for den norske voice-overen burde hatt seg eit år om igjen på Den Kongelige Norske Voiceoverskole. Gjennom heile filmen var det ein skjærande disharmoni mellom den norske stemma og Wonka-skikkelsen til Depp. Eg kunne ane, basert på gestar og uttrykk, kva Depp ville formidle av stemningar og kjensler, men den norske stemma sleit i ei heilt anna retning. Dette fekk Wonka til å verke som ein ekkel, pedofil galning med ein forlystelsespark designa av djupe, tragiske psykologiske årsaker, til dømes for å bøte på ein tapt barndom og for å lokke til seg smågutar, om lag slik flugene blir dregne til hestedriten og mannlege lærarar til skinnvesten.

Der den amerikanske versjonen har gjort eit forsøk på å lage ein Wonka som er litt ute av det, men samstundes heilt inne i det likevel, blir den norske versjonen ein einaste lang kommentar til Michael Jacksons liv. Vent til ungane kan engelsk, eller til dei har lært å lese undertekstar, og få med deg originalversjonen.